Inger-Helenes tale.

På skoleavslutningen i mai holdt Inger-Helene en nydelig tale om sitt folkehøgskuleår. Den var så flott at vi gjerne vil dele den med så mange som mulig. Heldigvis fikk vi lov av Inger-Helene å publisere den på skolens hjemmeside. Kos dere!

Inger-Helene

 

Avslutningstale Hardanger folkehøgskule

Er det en ting jeg har lært i år som kanskje virker liten, men som er utrolig viktig, er at om man blir godt nok kjent med en person, ender man med de aller fleste å like vedkommende mye bedre enn det man trodde man kom til å gjøre på forhånd. I år føler jeg vi virkelig har fått erfare det. Og jeg tror det er nettopp derfor folkehøgskole blir så himla fint. Fordi man kommer sammen en stor flokk med ukjente mennesker, og skal plutselig bo tett oppå hverandre i ett år. Det er overveldende og ekstremt, men også veldig, veldig fint. På mange måter føler jeg at folkehøgskole både representerer starten på livet med mennesker, og slutten. Det er som å gå i barnehage, hvor man leker, slipper å bekymre seg lenger enn det er til neste måltid, og om det blir noe uenighet går man litt for seg selv, også blir med på leken igjen fordi man taper så mye med å være langsur i et sånt fellesskap. Som sagt minner det meg også om slutten av livet på et gamlehjem hvor vi strikker, skrøner og sladrer, har fredagsquiz og bingo. Folkehøgskolen blir på en måte en påminnelse i midten av livet om disse to ytterpunktene i livet, hvor man samles med andre, tar en pause fra det ellers hektiske livet, og bare nyter det å leve og være sammen med andre.

 

Inger-Helene 3Inger-Helene 7    Inger-Helene 10

 

I starten av skoleåret var det mange som sa at vi kom til å lære så mye om oss selv. Og jeg skjønte ikke hva de snakket om før vi var godt over halvveis i året. Det tror jeg rektor sa på starten av skoleåret også, at skolen blir som et lite samfunn hvor menneskene finner sine egne plasser, som veldig fint kan representere det store samfunnet utenfor, og plassen man får der. Og sakte men sikkert så jeg enda tydeligere enn før hvilken plass jeg og andre naturlig gled inn i, med bakgrunn av både evner og interesser. Akkurat dette, sammen med at vi har fått lov til å gå ut av komfortsonen og prøve nye ting, tror jeg gjør at vi blir desto tryggere på dette når vi skal sette det vi har lært ut i det store samfunnet. For når ihvertfall jeg kom fra videregående var jeg farlig nærme den standardiserte veien som samfunnet vil ha flest mulig inn på, med gode karakterer, rett videre på utdanning, fort ut i jobb og inn i voksenlivet. Akkurat dette er jo viktig, Norge trenger det jo, men det er ikke alle som passer innenfor denne malen, og hva slags mennesker blir vi egentlig om karriere og fremgang er det eneste som teller?

 

Inger-Helene 9

 

Det føles helt rart å si det, og ihvertfall merke at jeg mener det; at jeg begynner å vite vet hva drømmene mine er, hva jeg ønsker å gjøre og prioritere, og hvilke verdier jeg setter høyest. For 10 måneder siden visste jeg det ikke i det hele tatt. Det er to jeg kan takke for at jeg i dag har kommet nærmere å vite alle disse tingene, og ikke minst er trygg nok til å følge de. Den ene er denne skolen,og den andre er en person som har vist meg brutale sannheter og kontraster i livet, som jeg er sikker på alle har i en eller annen form uansett om det er et familiemedlem, en hendelse eller en bekjent; men for min del er det mamma.

Tusen takk for et kjempefint år til alle sammen, og masse lykke til videre! Gjør det som gjør dere glad og nyt så mye dere klarer, for det er det som teller til slutt. Det er ditt liv, og det er det livet vi har.

 

Inger-Helene 2