LEDIG STILLING – IDRETTSLÆRAR, vikariat skuleåret 2017-18

 

LEDIG STILLING; LÆRAR I IDRETTSFAG

image026

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi har ledig stilling for idrettslærar i 100% stilling. Stillinga er eit vikariat frå 1.august 2017 til 31.juli 2018. Læraren blir ansvarleg for skulen sitt idrettstilbod innanfor dei rammene som framgår i våre planar.

Hardanger Folkehøgskule er ein tradisjonsrik frilynt folkehøgskule på Lofthus.

Vi legg vekt på å skape eit godt, trygt og inkluderande miljø som alle skal kunne trivast i.

Hardanger fhs er ein allmenndannande skule som skal gjera ein skilnad i ungdommens liv. Å skapa trivsel for elevane er ein nøkkelfaktor for alle tilsette.

Skulens verdiar er;

Likebehandling

Samhold

Læring

Engasjement

Vårt grunnleggjande menneskesyn er at alle er likeverdige, uansett bakgrunn og sosial status.

 På skulen vektlegg vi bl.a;

Samarbeid, engasjement, læringsglede, fellesskap, likebehandling, samhold og utvikling.

Vi har eleven i sentrum og vektlegg erfaringslæring.  Undervisninga skal vera praktisk retta utfrå ein solid teoribase. Elevane skal utvikla seg både fagleg, sosialt og personleg ila året.

Kvalifiserte søkjarar kan bli innkalla til intervju i veke 9/10. Ved intervju må kandidatane leggja fram helseattest av ny dato.

Den som vert tilsett må vera svært fleksibel i forhold til arbeidstid då arbeidstida vert fordelt i bolkar gjennom året.

Kven er du?

Du er ein god fagperson med bachelor eller tilsvarande nivå innanfor idrettsfag

Du har undervisningskompetanse og er ein god pedagog

Du har allsidig idrettsbakgrunn og likar å jobba med ungdom

Du har sterk teoribase, men er ein god praktikar

Du er sterk sosialt

Du er tydeleg i kommunikasjonen med elevane

Du må vera;

Positiv, initiativrik, miljøskapande, samarbeidsvillig og fleksibel

Reisevant og vant med å ha grupper på tur

Fleksibel i fht arbeidstid og belastning

Vi ser gjerne at du spelar eit instrument

Den som vert tilsett må ha sertifikat for minibuss.

 

I søknaden må du oppgi kva andre fag og aktivitetar du kan tilby utover linjefaget.

Personlege eigenskapar vert vektlagt ved tilsetjing. Lønn etter kompetanse og ansiennitet.

Meir informasjon får ein ved å kontakta rektor på 53671400/92038505

 

Søknad med vedlagt CV må sendast til trond.insteboe@hardanger.fhs.no innan 1.mars 2017. Referansar MÅ oppgis på CV.

image009

 

 

 

 

 

Adventstur til Månatun

Endeleg! Endeleg på tur att!

img_0022

 

img_0134

 

 

Etter ein månad inne med øving til elevkveld og knivlaging, så fekk vi oss ein etterlengta joletur. Vi tok ferga over til Utne og gjekk innover Utnedalen til hytta Månatun, som idrettslaget Vestglimt var så snille å leigde ut til oss. Vi møtte ein mann som vevde ned bilruta og tipsa oss om ein skogsbilveg oppover frå kaia. Så da fulgte vi den oppover. Vi møtte snøen ganske tidleg, så nokon snøbollar vart det kasta. Kvelden vart rodd i land med kostspell, brennande kjærleik, orienteringsoppgåver frå GPS til kart og gitarspel.

 

img_0006

 

img_0018

 

 

Tysdagsmorgon, kom Ingrid etter og dagen vart nytta til litt oppdagelse kring hytta. Nokon prøvde seg på menneksebob ned eit bekkefar, nokon klatra i toppen av nokon granar, og nokon surfa ned att også. Bålet vart tent og akebretta kom fram. Bratte bakkar + mykje fjellbjørk= interessant. Ein god lærdom var at lerk er dårleg ved, da han står. Barlaus, men full av liv. :)

 

img_0012

 

 

img_0089

 

 

img_0135

 

 

img_0138

 

 

img_0146

 

 

Tacotysdag og gløgg. Morgonen fekk Sigrid mandelen i grauten og marsipangris for det, og vi vendte nedover til ferga i gjen, etter ein mildt sagt blaut tur.

 

 

img_0042

 
No venter vi bare på snø i fjellet og kuldegradar. Vi ynskjer dykk ei god jol.

IDRETT- ACTION I SPANIA

Høstkulda nærmet seg Hordatun. Lufta ble kjølig og solen varmet ikke like mye som den tidligere hadde gjort. T-skjorte og shorts ble byttet ut med ullgenser og vindtette klær. Likevel var det solkrem, bikini og badeshorts som lå fremme hos elevene på idrett-action. Vi skulle nemlig til SPANIA.

 

Turen gikk til sør-Spania i en hyggelig liten by som heter El puerto de Santa Maria. Vi landet på flyplassen i Malaga.Med bagasje til 10 jenter, som har pakket som de skal på jordomseiling og 6 gutter fikk vi fordelt oss så godt vi kunne i to biler og startet på den 2,5 timers lange bilturen til leilighetene våre. Med god hjelp fra noen lokale kom vi slutt fram i leilighetene, trøtte og slitne. Likevel var det flere som hadde vanskeligheter med å sove denne natta da morgendagens aktivitet var tandem fallskjermhopp.

 

TANDEM FALLSKJERMHOPP
Vi kjørte ut fra byen og til en flyplass langt vekk fra sivilisasjonen. Der blir vi møtt av hyggelige instruktører som forteller oss hvordan det her foregår og hva vi skal gjøre.
I oppholdsrommet der hopperne pakker sammen fallskjermen sin etter hopp henger det en TVskjerm hvor navnene til de som skal hoppe kommer opp.

 

image001

 

Du følger nøye med på skjermen. Kommer ditt navn snart opp? Du tenker igjennom instruksene du fikk tidligere. Skjermen fylles opp og ditt navn står ikke der. Nye 30 minutter å vente. Endelig kommer ditt navn opp på skjermen. En hyggelig og flink instruktør finner utstyr til deg og forsikrer deg om at det her kommer til å gå kjempe bra. Dressen, hjelmen og selen er på. Instruktøren tar en ekstra sjekk på at alt er i orden før vi tar følge med resten av fallskjermhopperne inn i propellflyet. Flyet starter og begynner å stige -1000 m – 1500 m. Husene på bakken blir som små prikker og du tenker at snart er det klart for å hoppe ut. Vi er fortsatt ikke halvveis. Det er god stemning i propellflyet. Alle spøker og tuller med hverandre. De har et slags lykkeønskning rituale når det nærmer seg 4500. Du føler deg inkludert og trygg selv om nervene står i høyspenn. Tandeminstruktøren viser deg en klokke som viser høydemeter 4500m. Det er klart for hopp! Du henger i åpningen, det eneste som holder deg fast fra å falle utfor er armene til instruktøren. Det er noe som stritter i mot, kroppen er laget for å få deg til å unngå sånne situasjoner som det her. Han ber deg smile og kose deg og før du vet ordet av det har du tatt en salto ut fra et fly 4500 m over bakken. Du faller gjennom luften i en fart på 200 km/t. Det er ingenting annet å gjøre enn å smile! Adrenalinet strømmer gjennom kroppen og det er ingenting som kan beskrive den følelsen. Plutselig er det over og fallskjermen blir utløst. Du svever rundt og instruktøren ber deg om å ta over styringen. Man kan se milevis der man henger under en skjerm høyt oppe i luften. Tiden står stille og man kan ikke annet enn å nyte øyeblikket. Alle kommer trygt ned og har et ansiktsuttrykk som lyser intet annet en pur glede. Fallskjermhoppere sier: «We know why the birds sing». Det vet jammen i meg vi også nå.
image003

 

image005

 

image009

 

 

image008

 

image007

 

 

image011

 

 

SURFING
I håp om å leve ut surfedrømmen dro vi til Cadiz. Her fikk vi grunnleggende surfekurs av to hyggelige og flinke jenter. Vi begynte med litt tørrtrening på land før vi skulle ut å teste bølgene. Vi var litt uheldig med været og sterk vind gjorde det litt vanskelig for oss. Med en blanding av værforholdene og manglende surfeferdigheter ble det mye knall og fall. Likevel var vi ved godt mot og ga oss ikke. Øving ga resultater og flere kom seg opp på brettet i løpet kurset. Det ga absolutt mersmak og noen leide seg brett senere på dagen og surfet på egenhånd.

 

 

image013

 

 

image015

 

 

image016

 

 

image018

 

 

image020

 

 

image021

 

 

image022

 

 

image024

 

 

JUVVANDRING
Juvvandring var noe vi ikke visste så mye om på forhånd. Vi gledet oss til å både rappellere og hoppe fra klipper. På grunn av liten vannmengde ble ikke opplevelsen helt som vi hadde håpet på. Instruktørene var nok ikke helt klar over hvilke forhold vi var vant til i Hardanger, så sikkerheten ble nøye prioritert. Tempoet var også lavere enn vi var vant til, noe som førte til en viss frustrasjon i gruppa. Turen tok seg opp betraktelig når vi nærmet oss slutten og endelig kom til elva. Her gikk vi med vann opp til halsen/livet. Vi fikk testet hvordan kroppen reagere med lite mat og drikke og hvordan vi sammen må gjøre det beste ut av situasjonen.

 

Ellers fikk vi en flott naturopplevelse og ble en erfaring rikere.

 

 

image026

 

 

image028

 

 

image032

 

 

image033

 

 

WAKEBOARD 

Vi dro til Sevilla for å prøve wakeboard. Dette var første gang for de fleste av oss og vi var spente på om vi i det hele tatt kom til å komme oss opp på brettet. Det var litt startvansker for de fleste, men etter noen forsøk kom mange seg opp og fikk dreisen på det. Ekstra redningsvest og ekstra sokker i skoene var noen av justeringene som skulle til for å få nordmennene til og i det hele tatt komme seg opp av vannet og stå fjellstøtt på brettet.

 

Etter hvert ble det både briljering av ferdigheter på vann og i luften når elevene prøvde seg på hoppene. Noen ble bitt av basillen og kommer til å fortsette med dette og andre fant nok ut at dette var ikke noe for dem.

 

Vi ble tatt godt vare på av mennene som jobbet der og vi ble vartet opp med både mat og drikke.
Når alle var ferdig å kjøre fikk vi en oppvisningsrunde av en av de som jobbet der. Han startet fullt påkledd og hadde ingen planer om å bli våt. Han leverte litt av et show og fjernet all håp om at vi hadde blitt gode på det tiden vi hadde vært der. Det var likevel veldig gøy å se på noen som virkelig kunne det. Vi var hjertelig velkommen tilbake og de sa vi måtte dra innom de for å hilse på om vi var i området en senere gang. Nå får vi legge oss i hardtrening hjemme i Norge og komme tilbake å ta pusten av dem.

 

 

image034

 

 

image035

 

 

image037

 

 

image038

 

 

image040

 

 

Vinden i Sør-Spania fortsatte og var i sterkeste laget så det ble litt endring i planen. Vi hadde planer om å dykke, men dette utgikk på grunn av værforholdene. I stedet prøvde vi oss på paddle-tennis. I starten var det mange regler og sette seg inn i, men når man først kom inn i det ble det veldig gøy.

Ellers trosset vi rare blikk fra lokalbefolkningen og la oss på stranden for å sole oss. Der gikk de i boblejakker og bukse, så det var nok ikke helt tiden for det der. Men som de solhungrige nordmennene vi er måtte vi få med oss den sola vi kunne på oppholdet vi hadde i sydlige strøk.

 

 

image042

 

 

image044

 

 

image045

 

 

Alaska.

Kven har ikkje høyrt om villmarka i Alaska og tenkt at dit skal eg? Vi stakk dit vi, og det rett etter skulestart.

klasse

 

Brakstart! Snaue to veker på skula og der satt vi i flysetet mot Anchorage. Under oss skimta vi isfjell,  Grønlandsisen og snart hundrevis av elvar der nede innerst i Alaska. Desse 10 dagane vart ein fin måte å bli kjend i klassa. Vi satt samanpressa i ein minibuss, bodde oppå kvarandre i telt og rafta saman i båtene. Det var rett og slett ein fin måte å bli godt kjende på, vart vi forlikt om. Vi hadde kanskje forventa oss litt meir villmark og litt meir det tradisjonelle friluftslivet, men det var jo interessant å sjå korleis det går føre seg andre plassar. Uansett så fekk vi prøve ein del som vi absolutt skal gjøre meir. Spesielt kanopadling i elv, det var eit av turens høgdepunkt!

 

img_0316

 

Første delen av turen besto av forflytting i minibuss gjennom eit fantastisk landskap. Tinder som var snødekte, med gult lauv i liene og klar haustluft. I Denali fekk vi prøve rafting i brekaldt vatn i elva Wenoah. Ingen tippa og takk og lov for det, men det var noko spesielt å sjå dei djupe elvedalane med porøst berg frå vassflata. Leirlivet var kanskje det andre møtet som fekk oss til å forstå at det er verkeleg forskjelleg i det norsk-skandinaviske ordet, friluftsliv og det engelske omgrepet outdoor living. For ved Otto Lake vart telta våre plassert i noko som kunne likne sandkasser for å vise camparane kvar telta skulle stå. Maten var gjort ved sidan av minibussen i eit særdeles utvida feltkjøken. Maten var god han, og vår guide Grizz, var ein framifrå kokk.

 

amerikansk-camping

 

 

img_0434

 

 

Det første møtet som gjorde at vi stussa litt på villmarkskontakten var at alle våre ”hikes” gjekk på tilrettelagde grusstiar i terrenget. Guiden skjønte etter ei stund at det ikkje var dette vi hadde sett for oss, noko som gjorde at han endra litt på opplegget, slik at vi fekk rusle litt sjølve i den verklege villmarka nokon timar. Og det er som på jaktfilm: høge slanke granar, uendelege landskap og noko særdeles tett undervegetasjon. Sjølv om det var ein ganske tørr dag, så var turfølget godt bløte. Men gud bedre, så herleg å gå i storskogen i Alaska da! Det er ikkje sikkert det hadde gått folk der på månadsvis, og der var vi 12 naive folk, som ikkje trudde vi skulle støte på bjørn. Noko vi heller ikkje gjorde. Før dagen etter!

 

img_0231

 

Da vart vi sendt på ein sigtseehingtur innover Denali National Park. Noko lat tilnørming til naturen, men la gå vi ville jo sjå bjørn og moose. 8 timar seinare kom vi attende. Undervegs hadde dette hendt: vi såg ein bjørn ganske tidleg. Han eller ho, ikkje så lett å sjå på 200 meter, gjekk og åt blåbær i solhellinga stille og roleg. Vi fekk opplyst om at grizlybjørnen ikkje blir så stor her i innlandet, da han ikkje har tilgang på laks som langs kysten. Derfor et han blåbær. Nokon hundretusen blåbær om dagen. Dei gjør det for at det er ganske enegikrevjande og ta ein elg, samstundes som ein må passe på byttet sitt slik at ingen andre kjem og tar det i frå dei. Derfor et dei blåbær, og da ganskje mange. Ferda vår gjekk innover landskap og geografi som manglar samanlikning i Noreg, med tanke på å vere urørt. Her fanst bare vegen, og ikkje noko anna menneskeleg infrastruktur. Turens høgdepunkt var utan tvil dette: Plutsleg sto ein bjørn i vegen framfor bussen. Sjåføren stoppa, og bjørnen gjekk sakte mot bussen. Vi heldt pusten og kamera. Bjørnen gjekk på sidan av bussen, og labba sakte inni skogen for å eta meir bær. Det var tydeleg at denne karen ikkje tykte denne bussen med pensjonistar og 12 ”ungdommar” var nokon trussel. Uansett, eit majestetisk møte med eit majestetisk dyr. Seinare på turen fekk vi sjå noko som gjorde at læraren fekk skjelva. På 400 meter så syntest eit sett med elggevir. På 400 meter! Det vi no satt og såg på gjennom ymse zooming på kameraene våre, var ein elg som ein bare kan draume om å sjå. Han var så stor at kua ved sidan av var ein jerv i følge dei kraftig bygde pensjonistane bak oss. 8 timar seinare var vi attende i leiren.

 

camp

 

 

Turen gjekk vidare frå Denali til Wrangel St. Elias National Park. Ein nasjonalpark som er like stor som, hald deg fast, SVEITS! Det er forhald «over there» som er så store at dei bare må opplevast. Før vi kom dit, så tok vi Denali Highway, som etter norsk standard var ein grusveg av dårleg kvalitet. Omlag slik kvalitet som gjør at lokalavisane skriv om og det står oppstilt 5 sure folk, der dei held opp restane av eit dekk som har punktert på grunn av vegen. Altså slik kvalitet var det på denne vegen, og vi rekna ut at vår eminente guide bomma på 2 av desse hola på denne 3 timars bussturen. Uansett, så fekk vi padla kano ved McLaren River Lodge. Og det må bare seiast: det var noko av det finaste med heile reisa. Vi var kjøyrt opp elva på motorbåt, og var sluppe av på nokon miles frå ein isbre, som elva kom frå. Du kan bare tenkje deg å padle nedover ei rennende elv i solskinnet mens toppane rundt er dekka av snø.

I Wrangel St.Elias gjekk vi på bre og vi vitja McCarthy, ein by som vistnok har hatt eit program om seg på National Geographic. Breturen var fin og kald. Root Glacier har eit av verdas høgste brefall. Noko vi såvidt ana langt borte frå der vi gjekk på bretunga og labba att og fram.

 

img_0507

 

bre

 

Kveldane på turen var prega av leirbål, campingstolar, god mat, teltliv og mykje latter. Vi kan kanskje sende Griz nokon tankar, for det var ein del leven kring oss av pur glede.

Turen vart avslutta med nokon nye dagar i Anchorage og 8 timers forsinking på flyet attende frå Reykjavik. Ja, la gå! Vi takker for turen, og ser at dette har vore med å forme folkehøgskuleåret vårt. Vi gler oss til turar vidare!

Per Jørgen.